Debian-utviklere har ulike ansvarsområder, og som offisielle prosjektmedlemmer har de stor innflytelse på den retningen prosjektet tar. En Debian-utvikler er vanligvis ansvarlig for minst én pakke, men ut fra ledig tid og lyst, står de fritt til å bli involvert i utallige grupper og prosjekter, og dermed få mer ansvar i prosjektet.

Pakkevedlikeholdet er en relativt disiplinert aktivitet, veldokumentert og også regulert. Det må i praksis samsvare med alle standarder som er etablert av Debianretningslinjene. Heldigvis finnes det mange verktøy som letter vedlikeholdsdarbeidet. Utvikleren kan dermed fokusere på det spesielle i sin pakke, og på mer komplekse oppgaver, for eksempel å fjerne feil.

Retningslinjene, en vesentlig del av Debian prosjektet, slår fast normene som sikrer både kvaliteten på pakkene og perfekt samvirke i distribusjonen. Takket være disse retningslinjene, forblir Debian konsistent til tross for sin gigantiske størrelse. Disse retningslinjene er ikke skrevet i stein, men utvikler seg stadig takket være forslag formulert på e-postlisten debian-policy@lists.debian.org. Endringer som det er enighet om blant alle interesserte parter, blir akseptert og tas inn i teksten av en liten gruppe vedlikeholdere som ikke har noe redaksjonelt ansvar (de bare fører inn de endringer det er enighet om blant de Debian-utviklere som er medlemmer av den ovennevnte listen). Du kan lese aktuelle endringsforslag på sporingssystemet for feil:

Praksisen dekker i stor grad de tekniske aspektene ved pakkingen. Størrelsen på prosjektet gir også organisatoriske problemer. Disse er også håndtert i Debians grunnlagsdokumenter. De slår fast struktur og hvordan beslutninger tas. Med andre ord, et formelt styringssystem.

Statuttene definerer et antall roller og posisjoner, alle med ansvar og myndighet. Det er spesielt verdt å merke seg at Debian-utviklere alltid har den endelige beslutningsmyndighet i en avstemning om oppløsning, mens et kvalifisert flertall på tre fjerdedeler (75 %) av stemmene er nødvendig for vesentlige endringer (for eksempel avgjørelser med innvirkning på grunnlagsdokumentene). Utviklerne velger årlig en «leder» til å representere seg i møter, og sikre intern koordinering mellom ulike grupper. Før dette valget er det alltid en periode med intense diskusjoner. Denne lederrollen er ikke formelt definert i noe dokument: Kandidater for denne oppgaven foreslår gjerne sin egen definisjon av lederoppgaven. I praksis omfatter rollen å representere i media, koordinere mellom «interne» grupper, og gi generelle anbefalinger til prosjektet, innenfor det som utviklerne kan forholde seg til. DPLs synspunkter er implisitt godkjent av flertallet av prosjektmedlemmer.

Helt konkret har lederen reell myndighet. Stemmeretten deres gir utslaget ved stemmeliket; de kan beslutte om det som ikke allerede er under noen andres ansvar, og lederen kan delegere deler av sitt ansvar.

Siden det ble startet har Debian-prosjektet vært ledet av først Ian Murdock, deretter Bruce Perens, Ian Jackson, Wichert Akkerman, Ben Collins, Bdale Garbee, Martin Michlmayr, Branden Robinson, Anthony Towns, Sam Hocevar, Steve McIntyre, Stefano Zacchiroli, Lucas Nussbaum, Neill McGovern, Mehdi Dogguy, Chris Lamb, Sam Hartman og Jonathan Carter.

Statuttene definerer også en «teknisk komité». Denne komiteens vesentlige rolle er å bestemme i tekniske anliggender når de involverte utviklerne ikke kommer til enighet seg imellom. Ellers spiller denne komiteen en rådgivende rolle for alle utviklere som ikke klarer å ta en beslutning der de er ansvarlige. Det er viktig å merke seg at komiteen bare involveres når den blir bedt om det av en av de berørte partene.

Til slutt definerer konstitusjonen rollen som «prosjektsekretær», som er ansvarlig for organiseringen av avstemmingen ved de ulike valg og plenumsvedtak.

«Plenumsvedtak»-prosedyren (GR) er gitt i beskrevet i vedtektene, fra den innledende diskusjonsperioden til den endelige telling av stemmene. Det mest interessante aspektet ved denne prosessen er at ved stemmegivning, må utviklere rangere de forskjellige valgmulighetene, og vinneren blir valgt med en Condorcet method (mer spesifikt, Schulze-metoden). For videre detaljer se:

Selv om statuttene etablerer noe som ligner på demokrati, er den daglige virkeligheten ganske annerledes: Debian følger naturlig nok gjørokrati-reglene i fri programvare: Den som gjør noe får bestemme hvordan det gjøres. Mye tid kan være bortkastet på å debattere fordeler og ulemper ved forskjellige måter å løse et problem. Den valgte løsningen vil være den første som både er funksjonell og tilfredsstillende ... og den kommer som et resultat av at en kompetent person har brukt tid på det.

Dette er den eneste måten å få belønning på: Å gjøre noe nyttig, og vise at man har fungert godt. Mange av Debians «administrative» grupper er selvrekrutterende og foretrekker frivillige som allerede effektivt har bidratt og demonstrert sin kompetanse. Åpenheten rundt arbeidet med disse gruppene gjør det mulig for nye bidragsytere å følge med og bistå uten noen spesielle tillatelser. Dette er grunnen til at Debian ofte blir beskrevet som et «elitestyre».

Denne effektive arbeidsmetoden garanterer kvaliteten på bidragsyterne i Debians «nøkkel»-grupper. Metoden er på ingen måte perfekt, og av og til er det noen som ikke aksepterer denne arbeidsmåten. Utvalget av utviklere i gruppene kan virke litt vilkårlig, eller til og med urettferdig. Videre har ikke alle den samme oppfatning av hva slags tjeneste som forventes fra disse gruppene. For noen er det uakseptabelt å måtte vente åtte dager for å få inn ny Debian-pakke, mens andre vil vente tålmodig i tre uker uten problem. Dermed er det regelmessig klager fra de som er misfornøyd om «tjenestekvaliteten» som enkelte gruppe leverer.

Man kan lure på om det er relevant å nevne brukere blant dem som bidrar innenfor Debian-prosjektet, men svaret er et klart ja: De har en avgjørende rolle i prosjektet. Langt fra å være «passive» kjører noen brukere utviklingsversjoner av Debian, og sender regelmessig feilrapporter for å melde om problemer. Andre går enda lenger og sender inn feilrapporter med ideer til forbedringer, med alvorlighetsgrad «wishlist». Noen brukere sender til og med inn rettelser til kildekoden som kalles «patcher» (se sidefelt Seksjon 1.3.2.3, «Å sende fikser»).

$ diff -u fil.old fil.new >fil.patch

$ patch -p0 fil.old <fil.patch

From the start, Debian has been organized around the concept of source packages, each with its maintainer or group of maintainers. Many work teams have emerged over time, ensuring administration of the infrastructure, management of tasks not specific to any package in particular (quality assurance, Debian Policy, installer, etc.), with the latest series of teams growing up around sub-projects and blends.